Festen er over

– De siste 15 årene har norske arbeidstakere hatt en årslønnsvekst uten like. Vi har alle fått 50 prosent mer å rutte med. Ingen andre land har hatt tilsvarende vekst, men nå kan festen være over, tror sjeføkonom Helle Stensbak i YS.

Tekst: Svein Åge Eriksen

I fem år har hun sittet tett på tallene som legger grunnlaget for årets lønnsoppgjør. Som YS' representant i Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU), er Stensbak en av dem som absolutt har et ord med i laget når TBU hvert år diskuterer kroner og desimaler før årets lønnsoppgjør.
Mandag 22. februar offentliggjorde TBU sin foreløpig rapport. Den viser at i 2015 var årslønnsveksten for alle ansatte i Norge på 2,8 prosent, mot 3,1 prosent året før. I frontfagene var årslønnsveksten henholdsvis 2,5 og 3,3 prosent. Konsumprisindeksen KPI økte med 2,1 prosent i 2015, mot 2,0 prosent i 2014. Dette betyr at i 2015 økte kjøpekraften for alle med 0,7 prosent, mens økningen var 1,1 prosent i 2014.

Høyest i finans
– Ansatte i finansnæringen hadde i fjor den høyeste lønnsveksten av alle grupper med 4,2 prosent mot 2,9 prosent året før. Når vi trekker fra prisstigningen sitter finansansatte igjen med en reallønnsvekst på 2,1 prosent i 2015 og 0,9 prosent i 2014. Det er igjen store bonusutbetalinger til høytlønte i finans som forklarer den høye lønnsveksten, noe som dessverre de regulativlønte ikke får samme gleden av. I dag er det slik at næringens høytlønte trekker opp vekst-tallet, og dermed kan de blokkere for de regulativløntes lønnsvekst. Det burde vært en bedre inntektsfordeling mellom de ulike gruppene i finansnæringen, understreker sjeføkonom Helle Stensbak.
Hun tror tiden med over to prosent reallønnsvekst i året hvert år kan være over. Det blir ikke striskjorte og havrelefse siden vi er oppe på et godt velstandsnivå, men folk bør belage seg på at lønnsveksten ikke blir like høy i tiden fremover. I motsetning til sjeføkonom Øystein Dørum i DNB tror hun ikke det blir noen reallønnsnedgang for arbeidstakerne i 2016. Hun mener at å opprettholde kjøpekraften er en fornuftig - og fortsatt en mulig - øvelse i norsk økonomi.
– Historisk har det vært et viktig krav for fagforeningene å opprettholde og øke medlemmenes kjøpekraft. De siste årene har vi sett at veksten har avtatt. Når vi skal beregne hvor store lønnstillegg som kan gis, er nettopp utgangspunktet at alle skal få del i den økte verdiskapingen. Når veksten i verdiskapingen blir lavere, blir det mindre å dele ut, påpeker sjeføkonomen.

Importerer prisvekst
– Hvorfor reduseres kjøpekraften?
– Den viktigste årsaken er at prisene på alt vi importerer fra utlandet øker som følge av svekket kronekurs. Lav oljepris trekker verdien av norske kroner ned, og dette får en sterk effekt på alt vi kjøper ute. Vi importerer en prisvekst. Høyere arbeidsledighet betyr at verdiskapingen i Norge blir lavere, og det slår også negativt ut.
– Hva er spesielt med årets lønnsoppgjør?
– Jeg tror at pensjon blir et hett tema selv om det ikke nødvendigvis lander i løpet av våren. Det er utfordringer med offentlig tjenestepensjon og yngre årskull som fortsatt er uløst, og pensjonssystemene inneholder hindringer for jobbskifte. Den økte arbeidsledigheten kan også få betydning, men spørsmålet er hvor mye. Vi ser stygge tall i oljeindustrien, og vi skal ikke se bort fra at dette også kan påvirke andre næringer, som for eksempel bankene.
Men alt er ikke helsvart når det gjelder økonomiske forhold. Veksten hos Norges viktigste handelspartnere i Europa er på vei opp.
– Noen snakker om at årets oppgjør blir et nulloppgjør. Hva tror du?
– Disse problemstillingene vil bli nærmere drøftet på YS Inntektspolitiske konferanse 3. mars. Da blir også YS' inntektspolitiske dokument vedtatt. Dette dokumentet legger viktige føringer for hvordan YS ser på de økonomiske rammene foran årets oppgjør. Det er jo de tillitsvalgte i forbundene som skal ut å gjøre den viktige jobben med å forhandle frem lønnstilleggene.

Umusikalske ledere
Lederlønn er et kjent tema ved hvert lønnsoppgjør, og det er fortsatt stor avstand mellom liv og lære. Lederne maner til moderasjon, men når det gjelder deres egen lønnsutvikling er det nesten ingen grenser.
– Hvorfor tar ikke lederne sitt ansvar og bidrar med moderasjon, og hva må til for at dette skal skje?
– Jeg har mer enn en gang vært forundret over den voldsomme veksten i lederlønningene, men de siste årene har ikke veksten i lederlønningene vært like høy som tidligere. Når det er sagt, er det ingen tvil om at den ville veksten vi har sett, ikke er bra verken for lønnsdannelsen eller lønnsoppgjøret. Det er kort og godt umusikalsk at lederne gang på gang bevilger seg bonus og lønnsutvikling som de fleste andre knapt kan drømme om. Spesielt ille blir dette når det avdekkes hvor store lønnstillegg som gis til signalsterke ledere i store norske bedrifter. Dette kan sette bedriftenes omdømme i fare.
Hun mener at når styrene skal ansette nye ledere, må de være så proffe at de sikrer seg flere gode kandidater å velge blant. Det må også være større rom for talentutvikling internt i bedriften for å få frem gode kandidater til lederstillingene. På den måten kan utviklingen i lederlønn bli mer fornuftig og forutsigbar.
– Hvilket ansvar har bedriftens ledere for å bidra til inntektsfordelingen?
– De har selvsagt det samme ansvaret som de andre partene i arbeidslivet for å bidra med moderasjon. Skyhøye lederlønninger kan utfordre hele frontfagsmodellen og virker demoraliserende på hele samfunnet.

Kollektiv fornuft
– Regulativlønte i finansnæringen synes de bare får smuler i det sentrale tariffoppgjøret. Er ikke frontfagsmodellen en hemsko for en god lønnsutvikling for våre medlemmer?
– Jeg har full forståelse for at nettopp regulativlønte i finansnæringen opplever at frontfagsmodellen kan virke begrensende på lønnsutviklingen. Det er store forskjeller innad i finansnæringen, og regulativlønte har kommet dårligere ut enn de rapporterte tallene for finansnæringen. Men jeg tror synderen er en annen enn frontfagsmodellen. Jeg tror forskjellene skyldes et internt fordelingsproblem. Da er det ingen riktig medisin å forkaste modellen, som i mange år har gitt en god fordeling av verdiskapingen i Norge. Det kan heller være gode grunner til at en større andel av lønnsdannelsen bør skje sentralt.
– Frontfagsmodellen er avgjørende for at alle får sin andel av verdiskapingen, og at prisene ikke øker mer enn lønningene. Det er kollektiv fornuft. Over tid har vi sett at frontfagsmodellen har skapt mindre forskjeller i samfunnet, og det er bra. Derfor mener jeg at modellen er et stort gode i trepartssamarbeidet. De fleste andre land har helt andre mekanismer og sliter langt mer med å holde veksten i lønninger og priser på samme nivå.
– I finansnæringen skjer størsteparten av lønnsdannelsen lokalt ute i bedriftene, men uten medbestemmelse fra de tillitsvalgte. Når lønnsdannelsen skjer ute i bedriftene skaper dette større forskjeller enn hvis tilleggene hadde blitt gitt sentralt gjennom det generelle tillegget. USA er et eksempel på dette og det er kanskje ikke alle i Norge som har lyst på så store forskjeller? I USA har jo også fagforeningene svært begrenset makt, og styrene i bedriftene er organisert på en helt annen måte, avslutter Helle Stensbak, sjeføkonom i YS.

 

Sjeføkonom i YS
Helle Stensbak (54) er utdannet samfunnsøkonom ved Universitetet i Oslo og jobber i dag som sjeføkonom i YS. Siden 2011 har hun sittet som YS' faste representant i Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU). Stensbak skriver økonomikronikker i Aftenpostens økonomimagasin hver 6. søndag. I 15 år var hun aktiv musiker og spilte i flere band i Oslos undergrunnsmiljø. I september 2015 kom hennes første skjønnlitterære utgivelse, Monopol, en økokrim fra musikkbransjen.

Medlem